Med et levende og livslangt engasjement for tobakksspørsmål

Å snakke med Barbro Westerholm er som å lytte til en klar kildebekk. Ordene bølger ut i en uendelig strøm, alle fakta og årstall er der i riktig rekkefølge, blandet med små kreative spøk og ideer om hva som fortsatt må gjøres.

Det er underholdende å snakke med henne, hennes lange engasjement i tobakksspørsmålet omfatter blant annet 80-tallet da synet på tobakk endret seg radikalt og hvor tobakksforebyggingen gikk som smurt. Men tiåret inneholdt også en alvorlig irettesettelse fra daværende sosialminister Gertrud Sigurdsen.

Men hvis vi går tilbake til den røykende 14-åringen som holdt faren sin med selskap med en sigarett, begynte hun etter hvert på medisinstudiet, ble sammen med en medstudent som også røykte, giftet seg og endte opp med en litt for dyr leilighet. En gjennomgang av utgiftene hennes førte til at Barbro Westerholm sluttet å røyke. Mannen hennes, derimot, oppnådde ikke den bragden før fem år senere.

– Det var moteriktig å røyke den gangen, og jeg visste at hvis jeg røykte, ville jeg ikke spise godteri. Men jeg sluttet på impuls, sier hun.

På den tiden ble tobakk markedsført med argumenter rettet mot kvinner: røyking tillot dem å opprettholde vekten.

For yngre lesere kan dette høres utrolig ut, at spesielt leger røykte, men tidlig på 1960-tallet røykte halvparten av alle leger, ifølge Barbro Westerholm.

– Mannen min var kirurg, og noen ganger når han ikke hadde tid til å spise mellom operasjonene, kom en snill sykepleier og puttet en sigarett i munnen hans. Legene røykte som gale den gangen!

Men snart ble det diskusjon om helserisikoen ved røyking, og en kreftstudie i 1963 førte til at mannen hennes også sluttet å røyke.

Tydeligere risikoer ved tobakksbruk

Da Barbro Westerholm jobbet som leder for misdannelsesregisteret i Folkehelsestyrelsen, var det mistanke om at en bestemt såpe økte risikoen for fødselsskader hos kvinnelig helsepersonell. Denne sammenhengen kunne imidlertid ikke bevises. Røyking dukket imidlertid opp som en risikofaktor, og en av de første studiene som viste risikoen for det ufødte barnet kom på den tiden.

Dette førte til at Sosial- og velferdsstyrelsen begynte å informere gravide om at de ikke burde røyke under graviditet, og da risikoene ved tobakksbruk ble stadig tydeligere, ønsket myndigheten å legge grunnlaget for en tobakkslov.

På den tiden jobbet Margaretha Haglund, som nå er Tobakksfaktas’ tobakkspolitiske ekspert, og Paul Nordgren i Statens helsetilsyn. Begge var svært engasjerte i tobakksspørsmålet.

Helse- og velferdsstyrelsens første kvinnelige generaldirektør

Da Barbro Westerholm ble den første kvinnelige generaldirektøren i Statens helse- og velferdsstyre i 1979, sørget hun for å sette tobakk høyt på dagsordenen.

– Forebyggende arbeid ble svært viktig, vi innså at vi ikke vil ha råd til fremtidens helse- og medisinske tjenester hvis vi ikke gjør det riktig når det gjelder forebyggbar helse. Vi utviklet programmer, foreslo røykfrie arbeidsplasser og fikk med oss ​​blant andre LO, som innså at dette var et arbeidsmiljøproblem, ikke minst for de som ikke røyker.

Barbro Westerholm minnes den tiden med varme.

«Det var kjempegøy å være der, alle var så entusiastiske», sier hun.

Forslaget om å ta noen få cent per sigarett som et gebyr som skulle gå til forebyggende arbeid mot tobakksbruk, ble imidlertid ikke godt mottatt.

– Vi tok opp forslaget med daværende helseminister, Gertrud Sigurdsen. Men forslaget ble sett på som en skatt, og en myndighet ville ikke gå inn på det lovgivende feltet. Jeg fikk mye skjenn fordi det ikke var myndighetens rolle å foreslå noe sånt. Vi gikk derfra med spissede ører, sier hun og ler av minnet.

Hun sluttet i Nasjonalt helse- og velferdsråd etter at vervemålet hennes utløp.

– Jeg sluttet i Sosial- og velferdsstyrelsen i 1985. Det var ikke bare planleggingen som lå bak, men vi hadde så forskjellige meninger om folkehelsespørsmål.

Kvinnenettverket ønsket tobakkslov

Da Barbro Westerholm kom inn i Stortinget for det daværende Folkepartiet i 1988, startet arbeidet mot tobakksbruk opp igjen. Sosialdemokraten Margareta Winberg tok initiativ til et kvinnenettverk for en tobakkslov, for å beskytte barn og unge, og nettverket ble etter hvert ledet av Barbro Westerholm.

– Folkehelsetilsynet hadde vært på den linjen, så det fantes bevis. Vi skrev forslag, og helseminister Bo Könberg var helt med på det som den røykeren han hadde vært. Vi forventet at det på den tobakksfrie dagen i 1992 ville komme et lovforslag om tobakkslov, men det skjedde ikke. Moderaterna sa at det ikke fantes noen mening om det.

Det ville de ikke ha sagt, for da tok arbeidet med å skape den opinionen virkelig fart: Antitobakksfagforeninger ble dannet og spredte informasjon over hele landet, og de kontaktet alle parlamentsmedlemmer for å høre hva de mente om tobakksspørsmålet. Mediene var på lur, DN hadde en serie artikler om røykingens skadevirkninger, og Aftonbladet hyret inn sosialdemokraten Mona Sahlin til et telefonintervju om hvordan hun slet med å slutte å røyke.

Lovforslaget kom endelig, stortingsvedtaket om en tobakkslov ble fattet i 1993 og loven ble deretter strammet inn etter bare ett år.

– Det var en veldig morsom og stimulerende periode. De profesjonelle foreningene mot tobakk hadde utstillinger i Riksdagen, blant annet med en bøtte med tjære som viste hvor mye man får ut av røyking, og at nikotin er like avhengighetsskapende som narkotika. Det var sterk informasjon på 90-tallet, sier hun.

Aktiviteten til mange aktører bidro til reduksjonen i tobakksbruk. På spørsmål om hva som har fungert bra i arbeidet med tobakkskontroll gjennom årene, nevner hun samarbeid.

– Suksessen kom fra den tverrpolitiske gruppen, med kvinner som gikk sammen for å forhindre at unge mennesker ble fanget i nikotinavhengighet, de profesjonelle foreningene, selvfølgelig, og ikke minst kontakten med motiverte journalister, sier hun.

Entusiasmen har falmet

Da Barbro Westerholm kom tilbake til Riksdagen i 2006 etter en pause på to perioder, var atmosfæren annerledes.

– Det er vanskeligere å begeistre parlamentsmedlemmene nå. Jeg vil si at 1980- og 1990-tallet var en gullalder når det gjaldt tobakksforebyggende arbeid. Nå hender det at jeg er den eneste parlamentsmedlemmet til stede når yrkesforeningene og Tobakksfakta har tverrpolitiske møter.

Årsaken kan være at røykingen har gått betydelig ned, og at forebyggende arbeid og informasjon om røyking har blitt nedprioritert.

Selv om arbeidet med å forebygge tobakk har blitt nedprioritert, finnes det fortsatt lysglimt.

– At vi fikk en lov som forbyr røyking på visse utendørsplasser i fjor var en klar suksess. Mitt eget parti var ikke entusiastiske, men det var en rekke som stemte for, så loven ble vedtatt, sier Barbro Westerholm.

Ønsker mer forskning på helserisikoen ved snus

På spørsmål om tobakksindustrien påvirker svensk folkehelsepolitikk, svarer hun et rungende ja.

– Det er snus og dens antatte harmløshet tobakksindustrien fokuserer sin innsats på. Snus er enda mer avhengighetsskapende enn sigaretter, men her bruker tobakksselskapene argumentet om at snus ikke er like farlig når det gjelder lungekreft.

Disse påstandene kan imøtekommes med mer forskning på risikoen ved snus, mener hun.

– Det er viktig å investere forskningsmidler i dette. Når det gjelder avhengighet, er snus svært bekymringsfullt, og for de som har en tendens til avhengighet, er nikotin en inngangsport til andre rusmidler. Tannleger har en viktig rolle å spille i å informere folk om at snus har en viss effekt på munnhulen, selv om svulstproblemet ikke er påvist. Det finnes en viss indikasjon på kreft i bukspyttkjertelen, og hvis dette skal tas tak i, må det innhentes harde data. Men den politiske interessen er lunken.

Selv blant journalister har interessen for tobakksspørsmålet avtatt. Tobakksindustrien blir sjelden gransket.

– Det virker ikke som om problemet blir tatt tak i på egenhånd. Mediene reagerer dessverre mer reaktivt enn aktivt på statlige initiativer og lokale tiltak i regioner og kommuner.

Problematisk for tobakksindustrien

Når det gjelder problemene og vanskelighetene hun har møtt, er det tobakksindustriens lobbyvirksomhet Barbro Westerholm nevner.

– Det er bransjens måte å drive lobbyvirksomhet på. Da vi hadde en debatt om tobakksloven i Riksdagen, så jeg at partirepresentanter i lunsjpausen løp opp til publikumsgalleriet der tobakksindustrien satt. Og jeg ser fortsatt hvordan de inviterer til informasjon om farene ved snus og kontrasterer det med farene ved røyking.

I henhold til artikkel 5.3 i tobakkskontrollkonvensjonen kan ikke tobakksindustrien påvirke folkehelsepolitikken, og kontakter mellom politikere eller tjenestemenn og representanter for tobakksselskaper må rapporteres åpent. Barbro Westerholm er nøye med denne åpenheten.

– Det har ikke vært så mange møter, det var noe om skattespørsmålet og en filmvisning jeg dro på, og jeg rapporterte disse anledningene til gruppelederen min og også til Tobakksfakta.

Hvor godt kjenner politikerne Tobakkskontrollkonvensjonen og artikkel 5.3?

– Kunnskapen er generelt dårlig i partiene, selv om vi prøver å spre informasjon. Medlemmene i sosialkomiteen er godt informerte, men ikke i de andre komiteene.

Mye har skjedd i synet på tobakk siden 1960-tallet, endringer som Barbro Westerholm har vært en sterk pådriver for.

– Før røykte folk i Riksdagen. I dag er det et lite glassbur, hvor noen få personer sitter og røyker – det er en dramatisk forandring som har skjedd. Nå er det så viktig å forhindre nye tilbygg, og skolene har en viktig rolle i dette, for å holde skolene tobakksfrie slik at røyking og snus ikke kommer tilbake blant unge.

Løfter miljøaspektet

Loven om røykfrie uteserveringer var en suksess, og nå er det tid for neste steg. 31. mai, på den tobakksfrie dagen, skal Barbro Westerholm være ute i Stockholm og plukke sigarettstumper. Hun håper at mange kjente personer vil bruke kjendisstatusen sin til å bidra til å øke bevisstheten om forsøplingen og miljøskadene som sigarettstumper og snuspellets forårsaker.

– Jeg har sett at det er mange sigarettsneiper nå. Tenk om Zlatan skulle være ute og plukke opp sigarettsneiper den dagen i stedet for å spille fotball – det ville hatt en effekt. Det er på tide å bringe tilbake entusiasmen som var der på 90-tallet rundt tobakksspørsmålet. Jeg håper at dagen bidrar til å fange opp de miljøbevisste unge, sier Barbro Westerholm.

Les mer om tobakkspolitikken de siste 100 årene her.